Klesskapets skjulte historier 

Jeg skal flytte til høsten. Til tross for at flytting er en ganske emosjonelt krevende prosess, gleder jeg meg veldig. Nesten på en litt barnslig måte. Samboeren min og jeg skal ta med datteren vår og flytte til Nesodden. Og plutselig ha ti minutter til sjøen, og båt som transportmiddel inn til byen. Det blir rart og litt poetisk. En ting vet jeg imidlertid ikke blir like gledelig: Jeg må ta et oppgjør med tekstilene mine før vi flytter. 

Da kjæresten min og jeg flyttet sammen i vår første felles leilighet var jeg av den noe naive oppfatningen at jeg hadde redusert mengden av ting som skulle medbringes. Den oppfatningen viste seg — etter at vi hadde fylt boden vår breddfull av, ikke bare ting, men overraskende mye tekstiler — å være fullstendig feil. For de tekstilene, de var i stor grad mine. De hadde ligget der i mange år og blitt flyttet rundt — i påvente av en «god anledning». I mellomtiden hadde nye tekstiler kommet til, og de gamle glemt.

Og det fikk meg til å reflektere over hvorfor vi tiltrekkes av dette nye.

Kontroll og anskaffelse  

Nylig skrev Kaitlyn Greenidge, kronikkforfatter i New York Times, en sår og vakker tekst navngitt «When Impulse Buys Make You Feel Safe». Hun skriver at en oppvekst i fattigdom har fått henne til å ty til impulsshopping for å kontrollere omgivelsene rundt seg. Som svart kvinne og mamma til en liten datter har hun kjent på stor uro i forbindelse med koronaperioden og opptøyene etter mordet på George Floyd. Det har blant annet fått henne til å kjøpe smått bisarre ting som en liten støvsuger i barnestørrelse. 

Hun skriver klokt og selvreflekterende: 

«I knew I shouldn’t do it. I knew consuming a child’s hard-plastic toy that is probably going to end up at the bottom of the ocean in 15 years was a terrible response to all of those feelings. But it was an impulse that has been irresistible to me in these months of uncertainty.»

Selv som hvit, privilegert kvinne, uten naturlige fiender eller opplagte trusler kan jeg fortsatt få den akutte følelsen at anskaffelse er det eneste som kommer til å bote på ubehag og uro. 

I en kjøpssituasjon blandes det emosjonelle med det praktiske og økonomiske. En potent cocktail av dopamin og adrenalin frigis idet vi drar kortet og tumler videre med en kompleks sammensetning av følelser.

I en medieverden sterkt preget av makeover-mentalitet, redigerte magasinreportasjer, ny sminke, stil og antrekk er det ikke underlig at vi trekker likhetstegn mellom det som er nytt, med det som er bra, riktig og akseptert. Men det er ikke alltid dette nye som kommer til å gjøre oss trygge — eller lykkelige. 

Ettersom jeg har blitt eldre og fått barn har klesshoppingen avtatt dramatisk, men jeg er fortsatt unormalt glad i enkelte anskaffelser. Jeg har en merkelig fascinasjon for hudpleie med fin emballasje. Jeg er også unormalt opptatt av tekstiler til hus og hjem. Sengetøy. Upraktiske, store hvite badehåndklær. Fargerike pledd man kan sitte på ute i gresset. Kjæresten min rister på hodet, med rette. For ikke bare tar disse tekstilene opp svært mye plass, men vask og vedlikehold krever enormt med energi og ressurser. Og de har ingen øvrig verdi, bortsett fra at de tidvis tilbyr en form for kontroll i en ellers ustabil verden.