Tekstilbransjen trenger en tiltakspakke for sirkulærøkonomi

Kronikk publisert i Dagsavisen 5. januar 2020

Norge har 5 år på seg for å etablere et system for innsamling og gjenvinning av klær og tekstiler, og gå over til et mer sirkulært forbruk. Klarer vi å sy sammen sirkelen i tide?

Selv om vi ikke liker å snakke om det, er internasjonal tekstilindustri en miljøversting. Globalt er den helt i toppen over klodens største forbrukere av naturressurser og vann, og nummer fem når det komme til utslipp av klimagasser. Dette er naturligvis ikke noe vi kan leve med på sikt, men heldigvis tas det solide grep både lokalt og internasjonalt for å snu utviklingen. Tidligere i år ble EUs plan for sirkulær økonomi lansert. Denne har blant annet som mål at alle land tilknyttet EU/EØS skal ha systemer for kildesortering av klær og tekstiler på plass innen 2025.

 I løpet av fem år skal vi i Norge kunne levere, gjenbruke og gjenvinne klær på samme måte som med glass og plast i dag. Får vi det til, vil vi kunne se en betydelig reduksjon av miljøbelastningen fra tekstiler. Det i seg selv, er fantastisk.

Fantastisk er det også at forbrukerne ønsker denne utviklingen velkommen. I forbindelse med årets Tekstilaksjonen foretok Opinion en forbrukerundersøkelse. Denne viser tydelig at det ikke er behov for noen stor holdningsendring hos forbrukerne når det gjelder ønsket om mer bærekraftig bruk av klær og tekstiler. De er allerede i ferd med å gå om bord på bærekrafttoget, og ønsker å gjøre forandringer i eget kjøpemønster og hverdag.

Det som ikke er like fantastisk, er at vi per i dag mangler både systemer og insentiver for å gjennomføre dette bærekraftløftet. Litt flåsete sagt så overlates klær og problemer til Fretex, mens vi klapper oss på skulderen og synes vi har tatt i et tak for miljøet.

Misforstå oss rett, Fretex, UFF og liknende aktører gjør en kjempejobb. Totalt samles det inn cirka 31 700 tonn brukte tekstiler i året fra norske husholdninger. Men løsningen for sirkulærøkonomi må være mer robust i sømmene.

Det finnes få insentiver for merkevarene til å igangsette løsninger for reparasjon, bruktsalg eller utleie. Hindringer finnes det derimot nok av. Hva skjer med alle de ødelagte tekstilene som innsamlerne ikke kan ta imot? Hvem sitt ansvar er de, og hvordan skal de håndteres? Å satse på en mer bærekraftig mote- og tekstilbransje er ikke noe Norge kan velge bort, og dette er spørsmål som må være besvart innen de neste 5 årene.

Som tekstilprodusenter bærer vi en stor del av ansvaret. Vi må tenke annerledes, designe annerledes, drive våre virksomheter annerledes. Vi må designe sirkulært, fra vugge til grav – og mange av oss jobber med teknologi, design- og materialvalg som gjør at klærne skal vare lengre og være enklere å reparere eller gjenvinne. Vi må også tenke samarbeid, på tvers av konkurrenter og bransjer. Åpenhet, samt felles mål og retning er en forutsetning for at vi skal lykkes i det grønne skiftet. I mote- og tekstilbransjen i Norge er vi derfor i ferd med å organisere oss, blant annet gjennom Tekstilaksjonen og Norwegian Fashion and Textile Agenda (NFTA), Virke og Etisk Handel. Både miljøvernorganisasjoner og avfallsselskaper er med, men det er ikke nok:

Vi trenger konkrete insentiver og forslag fra norske myndigheter til hvordan vi kan jobbe enda bedre og mer effektivt sammen. Dette er nødvendig for å nå felles mål.

Som bransjeaktører er vi klare for å ta ansvar og holde stø kurs, men vi trenger kart og kompass. Vi har derfor identifisert fem konkrete tiltak vi mener norske myndigheter må sette i verk så raskt som mulig.

1. Utarbeide og innføre økonomiske insentiver som belønner sirkulær forretningsdrift slik at tjenester som reparasjon, bruktsalg og utleiemodeller blir lønnsomt for både forbruker og produsent. Dette kan eksempelvis være gunstige tollsatser for tekstiler som oppfyller bærekraftige produksjonskrav og garantert levetid, eller lavere merverdiavgift for sirkulære tjenester.

2. Umiddelbart sette i gang utvikling av teknologi og infrastruktur for innsamling og gjenvinning av klær og tekstiler, inkludert satsing på gjenvinningsteknologi. Per i dag er dette et gapende hull i infrastrukturen. Vi mangler også en tydelig logistikkløsning som «mater» resirkulerte råvarer tilbake i produksjonskjeden.

3. Vi ber myndighetene om å gå sammen med aktørene i bransjen for å legge en strategi for et utvidet produsentansvar for tekstiler. Strategien bør både rettes inn mot å finansiere infrastruktur for innsamling og resirkulering og i tillegg gi insentiver til tjenester som forlenger levetiden til klær og tekstiler.

4. Etablere en form for opplysningskontor for klær og tekstil etter modell av tilsvarende i andre bransjer. Hovedoppgaven bør være å bistå alle deler av verdikjeden med informasjon og råd for bærekraftig bruk og produksjon.

5. Nåværende lover og regler som omfatter vårt område, må gjennomgås og tilpasses fremtidens sirkulære modeller, eksempelvis brukthandelsloven. Regler bør blant annet også innebære krav til felles merkeordninger for å sikre lik og riktig håndtering av tekstiler i hele industrien.

I desember skulle klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn etter planen presentere regjeringens nye sirkulærstrategi, og vi håper inderlig at noen av punktene over blir å finne i statsrådens tiltaksplan. Denne er nå utsatt til våren 2021, og Statsrpden har dermed til til å utvikle sammen en strategi som tar innover seg disse konkrete forslagene. Den metaforiske sirkelen er per i dag et uferdig lappeteppe av produsenter, innsamlere, organisasjoner og forbrukere. Klarer vi å sy oss sammen til en helhet så vil vi stå sterkere, og det vil komme alle til gode. Vi oppfordrer derfor myndighetene til å ta opp tråden.

Av Jan Tore Jensen, administrerende direktør i Bergans, og Tine Hammernes Leopold, administrerende direktør i Pierre Robert Group